Han er sannelig oppstanden
En av de dagene i året jeg får en kraftig påminnelse om at flesteparten i kontaktnettet mitt er kristne, er 1. påskedag. Det gjelder iallfall på Facebook.
Da skriver nært sagt alle ord som «Kristus er oppstanden»; «Han er sannelig oppstanden»; «Han er oppstanden, halleluja».
Og de som ikke skriver det selv, «liker» iallfall alle andre som har skrevet det.
Jesu oppstandelse er noe av det aller viktigste i vår kristne tro. Dersom noen skulle klare å bevise at han ikke stod opp, ja, da faller ting i bakken. Da er vi de ynkeligste av alle mennesker, skriver apostelen Paulus i 1 Kor 15.
Profetier om oppstandelsen?
Gjennom denne adventskalenderen har vi hver dag sett på ulike profetier og vitnesbyrd om Jesus i GT. Når vi nå har kommet så langt som til Jesu oppstandelse, skulle man tro at det formelig florerte av profetier.
Men det er her noe rart skjer.
For selv om apostlene i sin forkynnelse er klare på at Skriften har forutsagt og forutsett Jesu oppstandelse, må jeg innrømme at det ikke alltid er like enkelt å finne at GT taler noe særlig om saken.
Vi skal likevel se på noen skriftsteder – og disse er det apostlene selv løfter fram i sin forkynnelse. Vi skal særlig merke oss to episoder. Den første er Peters tale pinsedag i Jerusalem, og den andre er Paulus’ tale i synagogen i Antiokia i Pisidia, i Tyrkia.
Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast. For David sier om ham: Alltid har jeg Herren for mine øyne, for han er ved min høyre side, jeg skal ikke vakle. Derfor gledet mitt hjerte seg, og min tunge jublet, og selv kroppen skal slå seg til ro med håp. For du skal ikke forlate min sjel i dødsriket og ikke la din hellige se forråtnelse. Du har lært meg å kjenne livets veier, og du skal fylle meg med glede for ditt ansikt.
(Apg 2:24-28)
Når Peter ut fra Skriften skal bevise at Jesu oppstandelse var forutsagt, siterer han fra Salme 16. Denne salmen er en davidssalme, hvor David uttrykker sin trygghet i Herren. Når han lever i fellesskap med Herren, kjenner han på trygghet i møte med alle ting. Selv døden trenger han ikke være redd for, fordi Herren vil fri ham fra døden.
Det Peter gjør, er å tolke salmen som en profeti om Jesus.
Det gjør han ved å understreke at det simpelthen ikke er sant at David aldri døde. Det gjorde han da vitterlig og vi har til og med graven hos oss, sier Peter. Derfor så David i denne salmen inn i framtiden og talte om Messias og at hans kropp aldri skulle se forråtnelse.
Det andre vi skal merke oss ved Peters bruk av denne salmen, er at han siterer den versjonen av teksten som vi finner i den gamle greske oversettelsen LXX. Det er ganske vanlig i Apg. at man siterer fra LXX. Og teksten i LXX er noe annerledes. Særlig gjelder det hovedpoenget til Peter: «du skal ikke la din hellige se forråtnelse.». I den hebraiske teksten står det her «du lar ikke din trofaste tjener se graven».
Denne forskjellen kan greit la seg forstå ut fra den hebraiske grunnteksten. Innholdsmessig er den slik at den greske versjonen passer bedre på Jesus. For Jesus fikk se graven, men aldri så lenge at han råtnet.
Dersom vi vender oss til den andre teksten, Paulus’ tale i synagogen i Antiokia, finner vi følgende resonnement:
34 Men at han reiste ham opp fra de døde så han aldri skal gå til grunne, det har han sagt slik: Jeg vil la dere få løftene til David, de som står fast. 35 Og et annet sted sier han: Du skal ikke la din Hellige se forråtnelse. 36 David var en tjener for Guds plan i sin levetid. Så døde han og ble forent med sine fedre, og han så forråtnelse. 37 Men han som Gud reiste opp, så ikke forråtnelse.
(Apg 13:34-37)
Her er logikken mye den samme som i forrige eksempel. David døde og ble lagt i graven. Dermed kan ikke disse løftene handle om ham, men må være om en annen, nemlig Jesus.
Det som gjør dette avsnittet særlig interessant er måten Paulus kombinerer to helt forskjellige avsnitt på.
Det første er hentet fra Jes 55:3 som er et løfte til folket om liv hos Herren. Gud vil slutte en pakt med folket og det hele er basert på løftene han har gitt David. Eller som teksten sier: jeg vil gi dere Davids rike nåde, den visse.
Det sitatet så vi på ovenfor, i Peters tale på pinsedag, hvor han taler om at «du lar ikke din trofaste tjener se graven». (Sal 16:10).
Det ordet som i Jes 55:3 er oversatt med «rik» er det samme som «trofast tjener» i Sal 16:10. Det at disse tekstene har et ord felles, gjør at Paulus forbinder dem.
Og så bruker han dem til å forkynne budskapet om oppstandelse – og at det også gjelder oss. De som hører på Paulus har fått se at Guds løfter til David står fast, og det kommer fram ved at Guds hellige, altså Messias Jesus, ikke har sett forråtnelse, men stått opp fra de døde.
Komplisert, men viktig
Dette var kanskje litt komplisert, men det understreker noe viktig. Det er nemlig slik at det ikke alltid føles like logisk når apostlene siterer GT for å bevise at Skriftene vitner om Jesu oppstandelse.
De kan koble sammen tekster på bakgrunn av felles ord, de tolker salmer som i utgangspunktet synes å være knyttet til David og hans person til å handle om Jesus – den sanne davidskongen.
Disse litt rare profetiene lærer oss også noe annet viktig om hvordan GT peker fram mot Jesus.
I GT finner vi ikke noe endelig og ferdig bilde. Vi finner klare tegn på at noe stort skal skje og at Gud har store planer for sitt folks framtid.
Jesus er sannelig oppstanden!
I GT ser vi skygger som peker fram mot denne herlige sannheten, men det er først i møte med den tomme graven at vi ser den i all sin herlighet.
Adventskalender
Denne andakten er en del av adventskalenderen vår for 2015 som er produsert i sammarbeid mellom Preik.tv og ForOss.no
Last ned:
Spørsmål til samtale:
- Hva fikk denne andakten deg til å tenke på?
- Hvorfor er oppstandelsen så viktig?
